Blåkjeft

Blåkjeft
Bildet viser godt blåkjeftens karakteristiske
ryggfinne og brystfinner
Nomenklatur
Helicolenus dactylopterus
(Delaroche, 1809)
Populærnavn
blåkjeft
Hører til
Sebastinae,
uerfamilien,
Scorpaenoidei
Økologi
Habitat: på bløtbunn i havet
Utbredelse: Atlanterhavet

Blåkjeft (Helicolenus dactylopterus) er en fisk i uerfamilien. Den er lite kjent, og mange fiskere skiller ikke mellom blåkjeft og andre uerfisker.

Artsnavnet viser til at munnhulen og innsiden av gjellelokkene er blåsvarte. De ni nederste strålene i brystfinnene er frie i en tredjedel av lengden. Det er bare 11–12 piggstråler i den fremre delen av ryggfinnen. Vanlig lengde er opptil 25 cm, og maksimal lengde er 47 cm.

Den er en bunnfisk som lever av krepsdyr og småfisker. Blåkjeft finnes på en dypde på 50–1100 m, som regel på 150–600 m. Den føder levende unger i mars–juli.

Utbredelsen omfatter store deler av Atlanterhavet. I vest finnes den fra Nova Scotia til Venezuela. I øst finnes den fra Island og Norge (Finnmark) til Middelhavet og Guineabukta, inkludert farvannene rundt Madeira, Azorene og Kanariøyene. Den finnes også utenfor Namibia og Sør-Afrika fra Walvis Bay til Natal. I Norge er den vanlig på strekningen fra Lindesnes til Vikna, og mer spredt langs resten av kysten.

Kommersielt fiske etter blåkjeft har størst betydning i Middelhavet og utenfor Portugal. Der blir den blant annet tatt som bifangst av trålere som er ute etter dyptlevende krepsdyr.

Litteratur

  • P. Pethon (2005). Aschehougs store fiskebok (5 utg.). Oslo. ISBN 82-03-23247-7. 
  • D. Ribas m.fl. (2006). «How does the northern Mediterranean population of Helicolenus dactylopterus dactylopterus resist fishing pressure?» (PDF). Fisheries Research. 79 (3): 285–293. ISSN 0165-7836. doi:10.1016/j.fishres.2006.03.022. 

Eksterne lenker

Blåkjeft
  • (en) Helicolenus dactylopterus (Delaroche, 1809) Blackbelly rosefish - FishBase
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi