Florent du Bois de la Villerabel

Florent du Bois de la Villerabel
Født		Florent Michel Marie Joseph Augustin du Bois de la Villerabel 29. sep. 1877[1] Saint-Brieuc
Død		7. feb. 1951[1] (73 år) Saint-Brieuc
Beskjeftigelse		Katolsk prest (1900–), katolsk biskop (1920–)
Embete		Katolsk erkebiskop (1940–1944) titulær erkebiskop (1944–1951) biskop (1921–) titulærbiskop (1920–1921) hjelpebiskop (1920–1921)
Nasjonalitet		Frankrike
Utmerkelser		Ordre de la Francisque
Florent du Bois de la Villerabel på Commons

Florent Michel Marie Joseph du Bois de La Villerabel (1877–1951) var en fransk katolsk erkebiskop av Aix, Arles og Embrun (1940–1944), var den mest fremtredende av syv franske hovedlands eller kolonial-biskoper som i kjølvannet av frigjøringen av Frankrike i 1944 ble pålagt å sende sine avskjedsbrev til pave Pius XII, grunnet kollaborasjon med de pro-tyske styresmaktene i Frankrike under andre verdenskrig.

Florent Michel Marie Joseph du Bois de La Villerabel var barnebarn av Armand Casimir Victor de Kersauzon de Pennendreff, og han var fetteren til André du Bois de La Villerabel (1864-1938), biskop av Amiens fra 1915 til 1920, deretter erkebiskop av Rouen fra 1920 til 1936, og primas av Normandie, en stilling som han trakk seg fra i 1936 etter et tilfelle av underslag foretatt av en prest i hans stab.

Han ble ordinert til prest 9. juni 1900.

Han ble hjelpebiskop av Tours den 7. mai 1920 og koadjutor for biskopen der. Villerabel ble bispeviet av av sin fetter, André du Bois de La Villerabel, biskop av Amiens. Medkonsekrerende var biskop Gabriel-Roch de Llobet av Gap og biskop Léon-Auguste-Marie-Joseph Durand.

I 19321 ble han innsatt som biskop av Annecy i 1921. Hans tidligere rang som koadjutor i Tours ga ham da tillatelse til å bære pallium, noe som ellers var for det meste forbeholdt metropolitanerkebiskoper. Han fremholdt at han burde ha fått det Tours og bad Vatikanet om at denne æren ble gitt til bispedømmet Annecy, men dette ble avslått av Roma i 1923.

Han ble utnevnt til erkebiskop av Aix-en-Provence i 1940, ble han dekorert med la francisque av marskalk Philippe Pétain etter å ha tatt parti til fordel for pliktarbeidstjenesten (STO) og Vichy-regjeringen.

Erkebiskop Villerabel var særlig resolutt negativ til «La Voix du Vatican», et undergrunnsblad 1940-1942 som fra et katolsk utgangspunkt var kritisk til Vichy-regjeringen, og gjengav franske radiosendinger fra Vatikanradioen. Du Bois' holdning førte til en uenighet med kardinal Emmanuel-Célestin Suhard.

Ved frigjøringen flyktet han fra Aix.^[2]

Han ble tvunget til fratreden etter frigjøringen, sammen med flere andre. Det var blitt foreslått at flere prelater skulle gå av på grunn av kollaborasjon med Vichy-regjeringen, men den apostoliske nuntius, erkebiskop Angelo Giuseppe Roncallis diplomatiske ferdigheter reduserte antallet nødvendige oppsigelser, sammen med utnevnelsen av en koadjutor til msgr. François-Jean-Marie Serrand, biskop av St. Brieuc og Tréguier, og utelukkelsen av fremtidige kardinalsutnevnelser av dem som i krigsårene var erkebiskoper av Reims (msgr. Louis-Augustin Marmottin) og av Bordeaux (msgr. Maurice Feltin). For sistnevnte, som skulle bli erkebiskop av Paris, ble likevel med tiden vurderingen mildnet, og han ble kreert til kardinal.

De andre biskoper som ble nødsaget å gå av, var Henri-Édouard Dutoit av Arras, François-Louis Auvity av Mende og Roger Beaussart, hjelpebiskop i Paris (som ironisk nok hadde ønsket general de Gaulle velkommen ved Notre-Dame de Paris-katedralen i 1944 på vegne av kardinal Suhard, erkebiskopen, som ikke på denne tid nøt generalens gunst).

Sin pensjonisttilværelse (da han gjenfikk sitt tidligere titulærsete Aenossom han hadde hatt som hjelpebiskop for erkebiskopen av Tours fra 1920 til 1940) ble tilbrakt i abbediet Solesmes og i St. Brieuc.

Han døde 7. februar 1951 i St. Brieuc.

Hans episkopalgenealogi er:

• Kardinal Guillaume d'Estouteville (1403-1483)
• Pave Sixtus IV (1414-1484) * bispeviet 1471
• Pave Julius II (1443-1513) *1481
• Kardinal Raffaele Sansoni Riario (1461-1521) *1504
• Pave Leo X ( 1475-1521) *1513
• Pave Paul III (1468-1549) *1519
• Kardinal Francesco Pisani (1494-1570) *1527
• Kardinal Alfonso Gesualdo di Conza (Gonza) (1540-1603) *1564
• Pave Klemens VIII (1536-1605) *1592
• Kardinal Pietro Aldobrandini (1571-1621 *1604
• Biskop Laudivio Zacchia (1565-1637) *1605
• Kardinal Antonio (Marcello) Barberini den eldre, O.F.M. Cap. (1569-1646) *1625
• Erkebiskop Nicolò Guidi di Bagno (1583-1663) *1644
• Erkebiskop François de Harlay de Champvallon (1625-1695) *1651
• Erkebiskop Louis-Antoine de Noailles (1651-1729) *1679
• Biskop Jean-François Salgues de Valderies de Lescure 1644-1723) *1699
• Erkebiskop Louis-Jacques Chapt de Rastignac (1690-1750) *1722
• Erkebiskop Christophe de Beaumont du Repaire (1703-1781) *1741
• Biskop César-Guillaume de La Luzern (1738-1821) *1770
• Erkebiskop Gabriel Cortois de Pressigny (1745-1823) *1786
• Erkebiskop Hyacinthe-Louis de Quélen (1778-1839) *1817
• Biskop Louis-Charles Féron (1794-1879) *1834
• Biskop Pierre-Alfred Grimardias (1818-1896) *1866
• Kardinal Guillaume-Marie-Romain Sourrieu (1825-1899) *1882
• Kardinal Léon-Adolphe Amette (1850-1920) *1899
• Biskop Jules-Laurent-Benjamin Morelle (1849-1923) *1906
• Erkebiskop André du Bois de La Villerabel (1864-1938) *1915
• Erkebiskop Florent du Bois de la Villerabel (1877-1951) *1920^[3]