Florent du Bois de la Villerabel

Florent du Bois de la Villerabel
FødtFlorent Michel Marie Joseph Augustin du Bois de la Villerabel
29. sep. 1877[1]Rediger på Wikidata
Saint-Brieuc
Død7. feb. 1951[1]Rediger på Wikidata (73 år)
Saint-Brieuc
BeskjeftigelseKatolsk prest (1900–), katolsk biskop (1920–) Rediger på Wikidata
Embete
  • Katolsk erkebiskop (1940–1944)
  • titulær erkebiskop (1944–1951)
  • biskop (1921–)
  • titulærbiskop (1920–1921)
  • hjelpebiskop (1920–1921) Rediger på Wikidata
NasjonalitetFrankrike
UtmerkelserOrdre de la Francisque

Florent du Bois de la Villerabel på Commons

Florent Michel Marie Joseph du Bois de La Villerabel (1877–1951) var en fransk katolsk erkebiskop av Aix, Arles og Embrun (1940–1944), var den mest fremtredende av syv franske hovedlands eller kolonial-biskoper som i kjølvannet av frigjøringen av Frankrike i 1944 ble pålagt å sende sine avskjedsbrev til pave Pius XII, grunnet kollaborasjon med de pro-tyske styresmaktene i Frankrike under andre verdenskrig.

Liv og virke

Bakgrunn

Florent Michel Marie Joseph du Bois de La Villerabel var barnebarn av Armand Casimir Victor de Kersauzon de Pennendreff, og han var fetteren til André du Bois de La Villerabel (1864-1938), biskop av Amiens fra 1915 til 1920, deretter erkebiskop av Rouen fra 1920 til 1936, og primas av Normandie, en stilling som han trakk seg fra i 1936 etter et tilfelle av underslag foretatt av en prest i hans stab.

Prest

Han ble ordinert til prest 9. juni 1900.

Hjelpebiskop i Tours

Han ble hjelpebiskop av Tours den 7. mai 1920 og koadjutor for biskopen der. Villerabel ble bispeviet av av sin fetter, André du Bois de La Villerabel, biskop av Amiens. Medkonsekrerende var biskop Gabriel-Roch de Llobet av Gap og biskop Léon-Auguste-Marie-Joseph Durand.

Biskop av Annecy

I 19321 ble han innsatt som biskop av Annecy i 1921. Hans tidligere rang som koadjutor i Tours ga ham da tillatelse til å bære pallium, noe som ellers var for det meste forbeholdt metropolitanerkebiskoper. Han fremholdt at han burde ha fått det Tours og bad Vatikanet om at denne æren ble gitt til bispedømmet Annecy, men dette ble avslått av Roma i 1923.

Erkebiskop av Aix-en-Provence

Han ble utnevnt til erkebiskop av Aix-en-Provence i 1940, ble han dekorert med la francisque av marskalk Philippe Pétain etter å ha tatt parti til fordel for pliktarbeidstjenesten (STO) og Vichy-regjeringen.

Erkebiskop Villerabel var særlig resolutt negativ til «La Voix du Vatican», et undergrunnsblad 1940-1942 som fra et katolsk utgangspunkt var kritisk til Vichy-regjeringen, og gjengav franske radiosendinger fra Vatikanradioen. Du Bois' holdning førte til en uenighet med kardinal Emmanuel-Célestin Suhard.

Ved frigjøringen flyktet han fra Aix.[2]

Fratreden

Han ble tvunget til fratreden etter frigjøringen, sammen med flere andre. Det var blitt foreslått at flere prelater skulle gå av på grunn av kollaborasjon med Vichy-regjeringen, men den apostoliske nuntius, erkebiskop Angelo Giuseppe Roncallis diplomatiske ferdigheter reduserte antallet nødvendige oppsigelser, sammen med utnevnelsen av en koadjutor til msgr. François-Jean-Marie Serrand, biskop av St. Brieuc og Tréguier, og utelukkelsen av fremtidige kardinalsutnevnelser av dem som i krigsårene var erkebiskoper av Reims (msgr. Louis-Augustin Marmottin) og av Bordeaux (msgr. Maurice Feltin). For sistnevnte, som skulle bli erkebiskop av Paris, ble likevel med tiden vurderingen mildnet, og han ble kreert til kardinal.

De andre biskoper som ble nødsaget å gå av, var Henri-Édouard Dutoit av Arras, François-Louis Auvity av Mende og Roger Beaussart, hjelpebiskop i Paris (som ironisk nok hadde ønsket general de Gaulle velkommen ved Notre-Dame de Paris-katedralen i 1944 på vegne av kardinal Suhard, erkebiskopen, som ikke på denne tid nøt generalens gunst).

Sin pensjonisttilværelse (da han gjenfikk sitt tidligere titulærsete Aenossom han hadde hatt som hjelpebiskop for erkebiskopen av Tours fra 1920 til 1940) ble tilbrakt i abbediet Solesmes og i St. Brieuc.

Han døde 7. februar 1951 i St. Brieuc.

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ William E. Klingshirn: «The wartime and post-war reception of Caesarius of Arles», Early Medieval Europe, vol. 26, n.1, s.7.41, ISSN 0963-9462 doi 10.1111/emed.12246.
  3. ^ www.catholic-hierarchy.org duboisd 28. august 2024
Oppslagsverk/autoritetsdata
Catholic-Hierarchy · VIAF · GND · LCCN · ISNI · BNF · BNF (data) · SUDOC