Hyfe

Forstørret bilde av en hyfe med skillevegg (septum)

Hyfer er tynne trådlignende strukturer bestående av en eller flere celler. Fordi de minner om tråder, og er vanlig hos sopp, kalles de også celletråder, og sopptråder. Hos de fleste sopper danner hyfene sammenflettede strenger i et forgrenet nettverk, kalt mycel. Strålebakterier (Actinobacteria) er den eneste kjente livsformen utenfor soppriket som har hyfer.[1]

Stoffomsetning

Mycelet vokser og trenger inn i nærliggende materiale, og sørger for at stoffer fordøyes og gjøres tilgjengelig som næringsstoffer før de føres inn i organismen.[1]

Soppen kan få disse næringsstoffene fra en vertsplante ved at den lever i et symbiotisk forhold til verten. Dette symbiotiske forholdet kalles mykorrhiza eller sopprot. Nedbrytersopper bryter ned et dødt eller døende materiale og slike sopper kalles sapotrofe. Snyltesopper er parasitter som skader og dreper den levende verten de vokser på.[1]

Fordi hyfenes cellevegger lett gjennomtrengelige for vann, er de svært sårbare for å tørkes ut. De trives derfor bare i fuktige miljøer.[1]

Oppbygning

Det vi i dagligtale kaller sopp, fruktlegemene hos stilksporesopper og sekksporesopper, er vanligvis en liten del av den egentlige soppen, og er dannet av tett sammenvevde hyfer.[1] Ikke alle algesopper danner hyfer, men hos dem som gjør det mangler skillevegger mellom dem.[2][n 1] Dette er et viktig karaktertrekk ved denne gruppen sopper som skiller dem fra de to tidligere nevnte gruppene.[2]

Noter

  1. ^ I fagterminologi kalles disse skilleveggene for septa i flertall og septum i entall.

Referanser

  1. ^ a b c d e Ryvarden, Leif; Høiland, Klaus. «Hyfer». Store norske leksikon på snl.no. Besøkt 2. juli 2024. CS1-vedlikehold: Flere navn: forfatterliste (link)
  2. ^ a b Lange, Lene. «Chytridiomycetes». Den Store Danske på lex.dk. Besøkt 2. juli 2024. 

Eksterne lenker

  • (en) Hyphae – kategori av bilder, video eller lyd på Commons Rediger på Wikidata
Oppslagsverk/autoritetsdata
Store norske leksikon · Store Danske Encyklopædi · Encyclopædia Britannica